konfirmasjonsthriller fortsetter. Engelen og mor tar turen til Løyten lys

Hei alle sammen

For noen uker siden, mens jeg satt og spiste søndagsfrokost og leste avisen, falt øynene mine på en reklame fra Løyten lys. Mange (jeg har dessverre glemt hvor mange, men det var et tosifret nummer) forskjellige ferdig pyntede konfirmasjonsbord utstilt på Løyten lys i dag. Kom og la deg inspirere !

Etter at engelen og jeg hadde snakket om hvordan vi skulle gjøre det til konfirmasjonen hennes, og jeg vel hadde klart å akseptere fargevalget (okey, ikke helt da, men litt sånn fake it til you make it, noe engelen så ut til å være fullstendig klar over), sa jeg til meg selv: Jepp, dette passer bra. På tide å se f remover sette i gang.

Engelen ble kalt inn til dåd. Dessuten ble flere sms-er sendt i øst og vest til venninner og min søster, som også har konfirmanter i år, slik at vi eventuelt kunne være flere som ble inspirert sammen, det er jo enda bedre.

Så hev vi oss i bilen og dro avsted. Jeg har faktisk aldri vært på løyten lys før, det er egentlig helt utrolig, stedet var jo bare så nydelig. De hadde rett og slett alt der. Alle temaer du bare kunne tenke deg, uansett hvilket selskap du skulle holde. Pluss mye du kan kose deg med hver dag også, særlig dersom du er interiørblogger.

OK, sa jeg til engelen, her ser det ut som de har alt. Vi går ikke herifra før vi har fått alt på listen.  Dette må vi få avklart i dag. Hvilken ende skal vi begynne å se i? Engelen var desverre allerede forduftet, men ut fra løse luften dukket det opp en kjekk kar, i noe jeg bare kan anta var i 60 pluss alderen, og tilbød meg sporenstreks sine tjenester.

Nå hadde det seg sånn at denne selgeren lignet ikke så rent lite på min egen far, noe som gjorde det veldig forvirrende for meg, for ikke å si litt vanskelig å ta ham seriøst (sånn på dekorfronten) , noe som senere skulle vise seg å være en alvorlig feilvurdering fra min side.

Jeg kan bare unnskylde meg med at min far aldri noensinne har vist noen som helst interesse for interiør, ikke annet enn at han har støv på hjernen og ikke liker rot. Samt at han hater løse tråder, noe som er veldig uheldig, for de fyker overalt i huset etter moren min sitt stoffmissbruk, hun er nemlig syoman, ifølge min far.

Det igjen kommer vel med nå i konfirmasjonstider. Denne våren har hun rettet på og ordnet min, min søsters, min datters, min sønns og mine to niesers bunader. En stor og tidkrevende jobb. Tenk, engelens bunad kom tilbake med skjorten og forklet nyvasket og nystrøket. Den snille, snille moren vår, TUSEN TAKK, mamma. Og pappa, som støvsuger etter all syingen og fungerer som drosjebyrå for barna våre, TUSEN TAKK.

Men tilbake til saken. Kan jeg komme tilbake til deg? spurte jeg den tidligere nevnte selgeren. Jeg vil gjerne kikke litt.  Alt i orden, bare rop du, svarte han.
Så fikk jeg sporet opp engelen og vi begynte på rundturen.

Det ene nydelige bordet avløste det andre, og både engelen og jeg fikk klinkekuleøyne. Mens jeg prøvde å se meg rundt og studere detaljer, gnålte engelen rundt meg, se der, åh se der, mamma, mamma, kom bort her da. Hun suste oppspilt fra bord til bord, så jeg knapt nok rakk å kaste et blikk på detaljene før hun var ferdig med nabobordet.
Samtidig drev min søster og tekstet at hun var der om et kvarter, og ingen måtte gå før hun var kommet. Og den greie karen våket i farvannet like ved. Jeg la merke til hvor elegant og hyggelig han hjalp den ene kunden etter den andre.

Jeg falt pladask for et bord, engelen for et annet. Begge beundret vi dåpsbordene, men turkis var det ikke å spore. Nesten som jeg ble litt lei meg, for nå syntes jeg plutselig at det var voldsomt tøft og stilig med turkis. Engelen derimot, falt hardt og pladask for noen himmelblå lys formet som roser. Se mamma, de skal være med oss hjem i dag, sa hun begeistret.

Så var det pynt. Vaser og lysestaker har jeg mer enn nok av. Men med mannen min sin 40 års dag i friskt minne, der bukettene viste seg å være litt for høye (hva kan jeg si, jeg elsker overdådige buketter) slik at alle drev å flyttet dem rundt på bordet i ett kjør, og noen til og med tok dem vekk fra bordet, hadde jeg tenkt å gå for noen litt lavere denne gangen.
Jeg blir så irritert når folk driver å slukker lysene eller roter med bordpynten min, altså. Til og med i selskap hos andre har det hendt at jeg sniker lysene på igjen, eller blomstene på plass, dersom noen flytter på dem uten at den stakkars vertinnen vet det. Men jeg gjør det selvsagt i smug................

Nå falt jeg for noen nydelige lysfat, med solide kanter, som engelen nådig slapp gjennom nåløyet. De var veldig fine, og jeg liker så å samle blomster, lys, småvaser og annen pynt sammen i grupper. Det er antakelig løsningen på problemet med at folk roter med bordpynten også, tenkte jeg med meg selv. Okey, sa jeg til engelen, nå får vi finne en som kan hjelpe oss.

Som en ånd dukket den kjekke karen opp igjen fra løse luften, og han viste seg å være et funn av en selger. En skikkelig vinn vinn situasjon for begge parter. God smak hadde han også. Ja vi skal ha noe turkis eller blått vi sa engelen friskt. Til konfirmasjonen min. Også må vi ha fem av de lysfatene der! supplerte jeg. Mannen skal ha ros for at han ikke fortrakk en mine eller sa ett ord om at jenter må ha rosa, han var den første så langt. Folk er voldsomt tradisjonelle på det punktet, ihvertfall i slekten vår.

Så, mens en dame ble sendt på lageret etter lysfat, gikk vi andre med den kjekke karen bort til serviettavdelingen. Engelen falt straks pladask for noen sevietter med blå blader, som mannen kalte dongriblå. Da måtte jeg skynde meg å si : Du mener sikkert himmelblå eller................

Vi hadde tenkt himmelblå eller turkis vi, ja ikke mamma da (megetsigende himlende øyekast i min retning), men jeg ! utdypet engelen. Den kjekke karen tok straks hintet. Turkis er det ikke så mye i, men disse himmelblå kan varieres med veldig mange forskjellige farger og servietter under, de er veldig fine! Han viste vennlig frem og velsigne han for at han henvendte seg direkte til engelen, som om hun var den eneste og viktigste kunden i hele butikken. Engelen valgte støtt og sikkert på et øyeblikk, så var serviettene i kurven vår.  




















Men akkurat da jeg tenkte at dette gikk jo veien, kom det første skjæret i sjøen. Etter at lageret var gjennomsøkt dukket damen opp igjen med noen veldig fine og for såvidt matchende lysfat, men de hadde bare to av de jeg hadde falt for.

Etter et kort blikk på meg skjønte den kjekke karen med en gang at lisemoren er en sånn dame som blir veldig fort knyttet til ideene sine, og ofte tviholder fast på dem når hun først har fått dem. Den parerte han elegant og uanstrengt. På et øyeblikk hadde han omorganisert et av de dekkede bordene og dandert både serviettene engelen ville ha der, pluss lisemorens lysfat i to utgaver, med lys, pynt og det hele.

Alt passet sammen og var helt nydelig. Han hadde dessuten samtidig hatt engelen på serviettbrettekurs og rukket å hilse på tante tuttaen, som akkurat dukket opp uten sin konfirmant. Nevøen min hadde dog tatt seg bryet med å sende med en instruks. Ta noe blått !!!!! Ellers hadde hun frie tøyler..........

Vel, jeg endte opp som den lykkelige eieren av fem lysfat som snart skal få svingt seg, både før og etter konfirmasjonen. Tenk, alle fatene ble pusset skinnende rene før de pakket dem inn, skulle bare mangle sa damen da jeg takket henne.

Uanstrengt hjalp den kjekke karen min søster og meg om hverandre. Snart fant både det ene og andre veien i kurvene våre. Blant annet servietter med forbokstavene på konfirmantene våre, som vi skulle brette i en vifte på kaffebordet. Da jeg tellet opp etter antall gjester sa han så greit, til kaffe trenger du bare halvparten, for det er ikke alle som tar serviett da likevel. Det er jo ikke nødvendig å kjøpe mer enn du trenger. 

Jeg synes det er så morro når jeg får hjelp av flinke folk. Snart hadde min søster et blått bånd til å legge nedover bordene over duken og sette pynten på. Det trenger ikke du som har lysfatene, det blir gjerne for mye, sa han til meg. Dersom dere er usikre på hvor mye pynt dere trenger kan dere jo bare låne litt av hverandre, rådet han oss da vi snakket om hva vi hadde hjemme, hva vi hadde sett for oss og hva vi manglet.

Så hjalp han engelen med bordkort og noen andre kunder med noe de lurte på, før han kom tilbake og forærte oss hvert vårt lys vi kunne prøve. En ny type duftlys de hadde fått inn, som engelen henrykt fikk velge farge på. Det er vel ingen bombe at det ble blått. Det brant i dagevis på engelens rom.

Til tross for et dypt innhogg i lommeboken var jeg kjempefornøyd da vi dro. Da hadde min søster overtalt meg til å kjøpe papirdukene deres også, de kjentes nesten ekte ut, og skulle tåle mye mer enn vanlige papirduker. Husk hva som pleier å skje, du løper avgårde og kjøper stoff i meter på ruller som du hiver på bordet fordi du ikke rekker å stryke. Der sa hun noe, det er mitt beste knep for å vinne noen timer på store dager, dersom jeg blir desperat.

Så selv om jeg kjente jeg var skeptisk var det en sånn forlokkende tanke å slippe all den strykingen at jeg slo til. Og dukene holdt de, det stemte i hvertfall i nevøen min sin konfirmasjon. Også jeg som hadde tenkt å bruke damaskdukene mine som jeg har samlet i årevis. Vel, ennå er det en stund til engelens konfirmasjon, det er ikke for sent å ombestemme seg ennå.

Da jeg kom hjem og skulle fortelle vår andre søster (som jeg er nabo med) om innkjøpene våre og vise henne det hele, visste hun allerede alt sammen. Til og med fargen på serviettene. Har du rukket å snakke med tutta allerede, spurte jeg forundret, hun har jo mye lenger vei hjem enn meg. Neida,var svaret Margaret (venninnen) var også på Løyten, hun hadde sett dere der! Så rart at hun ikke sa hei, sa jeg,  jeg så henne ikke i det hele tatt jeg. Nei hun sa det, dere så så buisy ut, og holdt et sånt tempo mellom varehyllene, at hun fant det best å ikke forstyrre. . . . sa min søster og lo.

Huff da, det er ikke godt å si, det var kanskje et litt uhledig lys vi fremstod i der. Jeg fikk straks bilder i hodet av meg selv halsende etter engelen,  med først den kjekke karen i helene, og så til slutt min søster i hale bakerst. Mens snakketøyet gikk. . . . . . . 

Ja, ja. Sånn er det nå engang. Jeg er en dame som får ting gjort, en gang for alle. For jeg gidder ikke bruke mye tid på shopping. Jeg fordrar faktisk ikke å gå i butikker og er derfor rimelig effektiv når jeg først er nødt. Jeg handler også litt sånn som menn. Først orienterer jeg meg på nettet sånn at jeg vet noenlunde hva de har. Så lager jeg lister så jeg vet noenlunde hva jeg skal ha. Til slutt går jeg i en butikk, eller maks tre, før jeg snur og vender hjem. Livet er for kort. Jeg vil heller være i hagen eller på tur i skog og fjell med hunden vår.

Vel, da var antrekk, innbydelser, gjesteliste, maten, bordplasseringen og bordpynt avklart, takk og lov

Da gjenstår bare blomster, matlaging og baking, som engelen, sikkert ikke uventet for noen, også har sterke meninger om. Men der er vi ganske på linje da, heldigvis. Engelen baker selv også hun.

Akkurat nå har jeg en lage-sang-krise. Som dere ser av innleggets lengde er det ikke mye lage sang inspirasjon ute og går. Mye kjekker å blogge. Kanskje forteller jeg dere mer om denne krisen litt senere. Det er jo en triller i flere episoder dette.

Bildene i dag er fra påskefeiringen nå nylig, der engelen hadde praktisert sine nyervervede serviettbrette kunster.  Påskeaften samlet vi nemlig familien på hytten, laget tapas og hadde noen kjekke timer sammen. Så er det noen gamle bilder fra arkivet, med engelen i hagen min da den var helt i sin spede begynnelse, (ca åtte år siden) en hage med ganske andre farger enn de jeg bruker i dag.

Så kan dere nyte synet av kakene jeg og engelen bakte til nevøen min sin konfirmasjon. slike skal vi bake til engelen også. De som ikke er så glad i kaker kan kose seg med litt bunadsbilder.

Velkommen igjen

Hilsen Lisemoren

Konfirmasjonstrhilleren fortsetter, i dag, bordplassering.

Hei alle sammen

Bildene i dag er fra nevøen min, Jakob, sin konfirmasjon, som vi feiret søndag. Veldig praktisk, for den ble holdt i de samme lokalene som vi skal ha engelens konfirmasjon i om noen uker.
Jakobs konfirmasjonsdag ble veldig fin. Det var en vakker seremoni i kirken og et veldig hyggelig besøk etterpå. Deilig mat, kjekke gjester og god stemning.

Søsteren min og jeg, som begge er tanter til konfirmanten, holdt også, om jeg skal si det selv, en flott og morsom tale for nevøen vår. Med hyggelige glimt fra oppveksten hans og litt alvor om den betingelsesløse kjærligheten vi føler for ham. Søstrene mine og jeg har oppdratt barna våre i flokk, med foreldrene våre som sentralt samlingspunkt. Jeg har derfor et veldig nært forhold til tantebarna mine.

Nå i forkant av engelens konfirmasjon er det blitt mye snakk om bordplassering og hvem som skal sitte med
hvem her i Lisemorhaven.

Lisemoren er som alltid voldsomt for en tradisjonell løsning, ala hestesko med konfirmanten tronende mellom sin stolte mor og far, uten forstyrrende elementer foran. Det er nemlig ikke fritt for at jeg er veldig stolt av jenten min. For ikke å snakke om lettet over at vi har fått henne så langt, helt hel, frisk og flink. Ja hun er sågar både omtenksom og snill også, stort sett. Og voldsomt bestemt. 

Engelen derimot er voldsom mot en tradisjonell hesteskoløsning. Faktisk helt helt imot. Hallo, skal bare dere sitte ved siden av meg? Hvor skal Elise (bestevenninnen)sitte da? Og hvem som skal sitte foran meg egentlig? spurte engelen. Nei der pleier det jo ikke å sitte så mange akkurat da! svarte jeg. Det er jo meningen man skal se konfirmanten, vet du!

Men hvem skal jeg snakke med da? Er det ikke fest dette eller? Jeg ser jo liksom dere hver dag! Kan jeg ikke heller snakke med dere da! Det der kommer jo til å bli kjempekjedelig for meg, utbrøt engelen forarget. Altså, jeg vil jo ikke å sitte der på utstilling heller, da.

Nå var jeg i ekstra godlune denne dagen, fordi engelen akkurat hadde fortalt meg at på skolen hadde de fått i lekse å skrive sin egen konfirmasjontale, og da hadde engelen like godt bestemt seg for at skulle hun først skrive den, kunne hun jo like gjerne holde den i selskapet sitt også, skulle bare mangle. Det kom jo til å bli en fela jobb tross alt.

Dette gjorde meg så glad at det jublet i hjertet. Ikke fordi det er så viktig at engelen holder tale (selv om det er stas) men fordi engelen har hatt språkvansker opp gjennom oppveksten (på grunn av kroniske ørebetennelser og nedsatt hørsel da hun lærte seg å snakke) og hun har derfor ikke villet si så mye offentlig tidligere. Dette er tydeligvis et tilbakelagt stadium nå, hurra!

Det er jo en strålende idé at du holder tale, sa jeg. Kanskje vi må tenke ut noe annet lurt.  Det er jo ingen lover som sier at vi må ha bordene plassert i hestesko heller, kanskje vi kan ha småbord. Da kunne vi jo kanskje ha laget et ungdomsbord! forsatte jeg. Ja, der ser du, veldig lurt mamma! jublet engelen.

Men du må likevel sitte litt på stas, parerte jeg. De som er i selskapet må jo kunne se deg. Vi må nesten se hva som egner seg når vi kommer ned i lokalet. Det er nemlig litt stolper og sånn der, og jeg vil jo at hele selskapet skal ha kontakt med hverandre.

Så ennå er det uklart hva vi lander på, men engelen har en plan. Hun har i sin greneseløse kjærlighet til sin mor, meg, gitt meg friheten til å plassere resten av selskapet som jeg vil. Selv skal hun ta seg av bordplasseringen for ungdommen. Så da så. Alle våre skjønne gjester og familie, dere er herved advart.

Engelens bilder kommer så snart vi har holdt festen, det er ennå en stund til. Håper bare jeg rekker å ta masse bilder den dagen også. På bildet over ser dere søsteren min (konfirmantens mor) og meg, under konfirmanten.  

Vennlig hilsen Lisemoren.

Konfirmasjonsforberedelser, en trhiller i flere deler

Hei alle sammen.

Her i Lisemorshage har barna blitt oppdradd på kjøkkenet og i hagen, fordi det stort sett er der jeg befinner meg. Jeg har i grunnen hatt dem med på alt som skjer, og involvert dem i forberedelser og planlegging av alt fra små til store begivenheter i livet vårt.

Under mottoet alle er med og alle hjelper til, hadde jeg tenkt å få oppegående og selvstendige unger, som evnet å gjøre det trivelig rundt seg, til glede både for seg selv og andre. Jeg sier alltid til barna mine at det er hverdagen som teller, det er den vi må trives med, men det skal ikke så mye til for å gjøre en hverdag om til en fest av og til.

Og nå sitter jeg faktisk her med to greie ungdommer, som både er flinke å hjelpe til og som kan svinge opp med både det ene og andre på kort varsel. Ute og inne, av praktisk som estetisk art. Begge er fullstendig klar over virkningen en fin blomst, eller et tent stearinlys kan ha for humøret, og at maten alltid smaker så mye bedre når den serveres på fint dekket bord, blant annet. I tillegg til å være snill er dette viktige kunnskaper å ta med seg ut i livet synes jeg. Særlig evnen til å holde det rent og trivelig rundt seg.

Skjønt akkurat nå føler jeg at dette slår litt tilbake på meg. For med kunnskap og erfaring følger meningers mot og egen smak. Siden vi skal ha konfirmasjon nå i mai er vi litt opptatt av bordpynting, servietter, blomsterdekorasjoner, lys, blomster, innbydelser og sånt for tiden. Engelen vår, som snart blir 15 år, skal konfirmeres i mai, og nå kom det frem at hun har sine helt egne planer for konfirmasjonen sin. Ta bordet for eksempel, her viste det seg at det dreide seg om nokså avgjørende og veldig låste meninger om selv den minste bitte lille ting. Planen var klar for servietter, pynt, mat, lys ja i grunnen for det meste, og noen av de meningene er ganske langt unna det jeg er komforortabel med.

Dermed er det sikkert flere enn meg som skjønner at dette begynner å utvikle seg til rene thrilleren, muligens i flere episoder. Nei, spøk til side, her måtte mor vise seg voksen og ta ansvar for dialogen og klimaet. Det er viktig å prøve å ha en hyggelig tone, ikke sant, så jeg undersøkte forsiktig hva engelen hadde tenkt seg. Det var ikke så rent lite. Men, nå er det er jo tross alt hennes dag...... og ikke mors.......... sukk, sukk, sukk.

For en kontrollfrik som meg, som i tillegg er veldig konservativ, blir dette en utfordring. Ikke desto mindre er jeg fast bestemt på å møte henne på dette! Selv om hun har bestemt at det skal være turkis eller himmelblå farger på bordet. Hvor i alle dager skal jeg finne turkise blomster tro?

Jeg, som hadde sett for meg et yndig bord i pastellfarger med rosa og bladgrønt i skjønn forening. Slik som dette festbordet dere ser på bildene, som jeg dekket da mannen i mitt liv ble 40!

Ja det er det bare å glemme mamma! Ikke rosa. Vi skal ikke ha noe rosa babybord i konfirmasjonen min, sa engelen med friskt mot og bestemt røst. Ikke ulikt den jeg  innimellom har brukt når jeg prøver å sette myndige grenser.

Hvis du ikke liker turkis kan vi jo ta svart, det er grådig stilig altså, fortsatte hun velvillig da vi snakket om dette .

Eh... neida, vi blir nok enige om noe, svarte jeg.( Når man setter det i perspektiv på den måten så................)  

Vi får ta oss noen inspirasjonsturer rundt i butikker og på nettet. Det viktigste er at vi finner noe vi begge kan bli fornøyde med vet du.

Nå skal ikke vi ha konfirmasjonen hjemme, til det blir det for mange gjester, vi har stor familie. Heldigvis har vi fått leie oss flotte lokaler som vi skal ordne oss selv i. Jeg foretrekker også å lage maten selv, matlaging er en annen av mine lidenskaper og da vil jeg ikke sette det bort til andre. Men vi skal ha masse hjelp på kjøkkenet til rydding og slikt. Engelen har uten å nøle tatt beslutningen om at det skal være taco på menyen, for det er det beste hun vet.

Om dette hadde vi følgende samtale. Jeg til engelen: Hva synes du vi skal servere gjestene dine da?

Vet du ikke det, Taco selvfølgelig, jeg kan godt lage det selv også jeg, veldig praktisk og grei mat å lage vet du! svarte engelen kontant.

Ja, eh, det var jo en god idé, det, svarte jeg, men det er jo kanskje litt hverdagslig for en konfirmasjon, hva med koldtbord med en liten taco avdeling? Da er det jo masse å velge i for alle! sa jeg.

Altså, for meg kan du servere folk hva du vil mamma, bare jeg får taco! Må jo lage litt ekstra også da, det er mange som elsker taco skal jeg si deg.

Å jada, det skal jeg ordne, svarte jeg, lettet over at iallfall dette ble løst fort og i minnelighet.

Både engelen og jeg er jo også begge bunadsentusiaster, heldigvis, vi simpelthen elsker bunader. Så jeg regnet med at vi gjorde som vi pleier når det er konfirmasjon i familien. Min mor syr askøybunaden, som jeg hekler til. Men den gang ei. Hallo. Jeg skal ikke ha Askøybunad jeg mamma, jeg bruker hardangerbunaden min den dagen jeg, kunngjorde engelen allerede for flere år siden. Hun har nemlig jobbet seg gjennom alle mine og søstrene mines hardangerbunader til 17 mai de siste årene.
Mye finere den enn Askøybunaden altså, fortsatte hun før hun kom på at jeg elsker min askøybunad og fortet seg å legge til :
Ja ikke missforstå, askøybunaden er fin den, men jeg er jo ikke fra Askøy engang jeg. 
 Du er jo ikke fra Hardanger heller da, sa lillebroren hennes, Lurven, plutselig tørt fra sidelinjen der han satt og leste i et blad. 
Eh, nei, men nå har jeg jo en hardangerbunad da, må jo tenke litt på at det blir dyrt og sånn vet du, svarte engelen rådsnar.
Jeg er redd for at den bunaden er blitt for liten til deg innen konfirmasjonen svarte jeg. Så vi får se.

Det er vel ingen som på dette tidspunktet er i tvil om hvilken bunad engelen skal ha på den store dagen (smiler) (på bildet ser dere henne for noen år siden, omtrent på den tiden hun bestemte seg for at hardangerbunad var tingen)

Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg klarte å godta dette, for jeg synes det er litt vemodig. Men, jeg fikk selv velge bunad til min egen konfirmasjon og det er klart engelen også måtte få lov til det.

Engelen har faktisk fått arve farmorens bunad, som min mor har tilpasset og gjort i stand til henne nå, og det ble veldig fint.

Det hender noen synes at jeg skjemmer engelen litt bort når jeg lar henne være med å bestemme og velge, de mener at jeg bare skal kjøre på og gjøre som jeg selv vil fordi det er jeg som er voksen og betaler. Men jeg er litt sjokkert over det jeg. For engelen er dette en viktig og stor dag, og vi koser oss jo også med planleggingen og forberedelsene. De koster ikke noe mer eller mindre å holde konfirmasjon selv om hun velger serviettene og pynten liksom.

Men en ting har jeg skjønt. Konfirmasjonsforberedelser er ikke for sveklinger. Denne thrilleren er ikke over ennå.

Klem fra Lisemoren

Heklearbeid

Nå i påsken heklet jeg ganske mye om kveldene. Jeg fikk virkelig ånden over meg og da er det bare å slå til. Jeg liker så godt å hekle når jeg ser på tv. Påskekrimmen må jeg alltid ha med meg, selv om jeg ikke er like begeistret for alt som sendes.  

I år var det virkelig en skummel påskekrim også, da jeg så whitechapel heklet jeg bare fortere og fortere jo skumlere det ble. Slikt blir det ferdige bunadsett av. Men jeg ble likevel aldri noen stor fan av denne serien.

Så da Lewis begynte litt lenger ut i påsken hadde jeg kjempehøye forventninger. Men jeg vet ikke jeg, syntes det ble fryktelig langtekkelig hele greia. Kanskje det bare er jeg som forventet meg noe ala Midsomer Murders. Jeg liker kombinasjonen av nydelige hus, nydelige hager, veldig lite blodige detaljer og et spennende plott der jeg virkelig prøver å gjette hvem morderen er.

Den gode nyheten er at uansett er jeg kjempefornøyd med at jeg har fått heklet såpass mye. Arbeidet er ikke hverken vasket eller strøket, det blir mye mye penere da. Skal prøve å ta bilder av et helt sett en annen gang, når jeg bare får festet trådene. Men jeg synes det er vakkert lell jeg.

Alltid når jeg ser fint håndarbeid må jeg ta det opp og klappe litt på det. Nyte synet litt om dere skjønner hva jeg mener.

Ønsker alle en god dag videre.